Far i barselomsorgen

 

 

En iskald januarmorgen for syv uker siden fikk vi treffe babyen vår for første gang. Det skrives mye om barselomsorgen i Norge om dagen. Den er utsatt for stadige forslag om kutt og effektivisering. En hjerteskjærende tanke når en har vært gjennom et svangerskap og en fødsel selv. Denne teksten er basert på min opplevelse. Jeg har ikke noe forskning å lene meg på her, jeg har bare min egen historie, min egen opplevelse av behandlingen vi fikk av helsevesenet.  Og det er jo tross alt det som er utgangspunktet for det meste av kritikken. Subjektive opplevelser av en krevende situasjon. Min opplevelse var ikke spektakulær sammenlignet med mange andres, men den var heftig for meg og ga meg anledning til å ta en skikkelig realitetsorientering i eget følelsesliv og i de rammene som er satt rundt den fødende kvinne i Norge i dag.

Etter fem dager på sykehus og tre dager med igangsetting fant vi ut at det var en lang og sterk gutt som hadde vokst inne i magen min, og vi måtte gjøre plass i liv og hjerte for dette lille mennesket. Opplevelsen var stor, vond, utrolig, rørende og alt annet i følelsesspekteret mellom himmel og helvete. Emosjonelt sett var jeg fryktelig dårlig forberedt, og hvor knallhard tiden etter fødsel er hadde knapt noen snakket med meg om. Det er klart vi skal tas vare på, mor og barn. Vi må få ro, vi må få tid og oppfølging og støtte, og vi trenger å bli fortalt at dersom vi gjør vårt beste er det bra nok for babyen.

Men det var én ting som var helt avgjørende for min helse, før , under og etter fødsel; fars tilstedeværelse.

Jeg er en romantiker av rang, det skal sies. Selv nå, seks uker fødselen, sitter jeg fortsatt med en følelse av at den dagen jeg giftet meg var den største dagen i mitt liv. At felleskapet mellom meg og min mann er den sterkeste og viktigste forbindelsen i livet mitt. Det er jo den som er grunnlaget for det livet min sønn har foran seg.  Tenker jeg.  Barn er til låns, ekteskapet mitt vil jeg skal vare livet ut. Ja, jeg er romantiker på min hals.

Jeg var så heldig å føde ved St.Olavs Hospital i Trondheim.  Barselavdelingen der er mor-barn-vennlig,. Det vil si at det tilrettelegges for at mor og barn skal være sammen tjuefire timer i døgnet. Alle kontroller ble gjort inne på rommet, og all hjelp kunne tilkalles. Jeg behøvde rett og slett ikke gå ut av rommet på flere døgn om jeg ikke ville.  Da jeg fødte vår sønn der hadde jeg allerede vært innlagt i fem døgn. Jeg lå inne til observasjon på grunn av høyt blodtrykk, og dette var også årsaken til at fødselen ble igangsatt. Her hadde jeg mange gode grunner til bekymring, men det som var viktigst for meg var at mannen min kunne være der med meg. Og joda, det kunne han, men vi måtte betale for hans overnatting, og han fikk ligge på ei ekstraseng og ikke spise andre måltider enn frokost , på avdelingen. Vi betalte selvsagt dette gladelig, og dette handler ikke om økonomien i det, men holdningen. Der lå jeg og følte så sterkt at dette gjør vi sammen, vi to, selvsagt måtte han være der.  Men helsevesenet føler ikke det samme. Der er det jeg og babyen som er viktig,  far er heldig hvis han får henge med og få et par fridager i forbindelse med fødselen. Heldigvis har mannen min en jobb som gjør at han kunne være der. Vi kunne betale og  ha han liggende der på ei ekstraseng ved siden av meg i de ti dagene vi ble værende på sykehuset Hvor ressursbesparende dette var tror jeg ikke helsevesenet er helt klar over, og det er det som er mitt poeng, og mine "two cents" når det gjelder dette temaet.

Etter fødselen var jeg raskt på vei mot en kraftig fødselsdepresjon. Jeg kjente ikke hverken glede eller kjærlighet for den lille gutten vår, og jeg lurte stadig på hvorfor vi absolutt måtte få barn. Hadde vi det ikke godt nok fra før? Han fylte ikke et tomrom i livet, han tok en plass i hjertet mitt jeg ikke hadde.  Jeg savnet livet vi hadde, jeg savnet jobben. I tillegg fikk jeg brystbetennelse og måtte legges inn på sykehus igjen for dette. Da ble det skikkelig mørkt.  Kroppen føltes ikke som min lengre, feberen herjet med meg og samtidig måtte jeg ta vare på et lite knøtt jeg ikke visste hvem var. Men mannen min stod fjellstøtt med meg gjennom hele perioden og dro meg sakte men sikkert opp fra grumset og fikk meg til å se at dette får vi til. Sammen.  

Det var fars tilstedeværelse som gjorde at jeg ikke ble en enda større  økonomisk belastning for helsevesenet enn det jeg allerede var. Som mange andre innlegg i denne debatten er også mitt bidrag helt personlig, og det er store individuelle forskjeller i hvordan barselomsorgen i Norge oppfattes. En del kvinner vil sikkert mene at fars tilstedeværelse er en belastning, og vil helst ligge ei uke på barsel alene med babyen. Det er så individuelt, men en ting er jeg rimelig sikker på; kostnader som foreslås kuttet vil i realiteten bare ende opp annensteds. Så lenge alle andre forhold ligger til rette for at vi skal føde barn, så henger det ikke på greip å kutte i barselomsorgen. Hva er da vitsen med permisjonsordninger som er blant de beste i verden, hvis man skal bruke mesteparten av permisjonen på å komme seg gjennom en fødselsdepresjon som følge av laber oppfølging i barseltiden. La oss ikke kutte noe. La oss heller gjøre det til en selvfølge at far er tilstede gjennom hele oppholdet, og la oss gi far fire uker fri fra jobb i forbindelse med fødsel. Jeg tror mor vil komme sterkere ut av den krevende barselperioden og far vil føle seg involvert og kjenne en sterkere tilknytning fra start, og det er vi alle tjent med.